Årets påskesak i Turstien

Photo by Julian Rösner on Unsplash

En stille gate i nord. Noen ganger begynner mysterier akkurat her.

Påsken har en egen rytme i Turstien.
Noen reiser bort med ski på taket og appelsiner i sekken. Andre blir igjen og nyter at gata plutselig blir litt roligere. Snøen ligger fortsatt i skyggesidene, men sola har begynt å mene alvor.

Jeg hadde akkurat satt på kaffe da det banket på døra.

Ikke forsiktig. Bestemt.

Da jeg åpnet, sto Isak der.

Jeg kjente igjen blikket med én gang. Det samme som sist jeg så ham – i biblioteket, mellom sjørøverbøker, muffinssmuler og historien om en løve fra Napoleonskrigene.

– June, sa han.
– Ja?
– Det er noe rart med oppslagstavla.

I Turstien er oppslagstavla en slags nerve. Den står ved siden av Rådehuset – huset vi arvet etter Harald Råde. Her arrangeres quizkvelder og små sammenkomster, og på tavla henger alt fra bortkomne votter til tilbud om barnevakt.

Men da vi kom bort dit, var det noe nytt.

Midt på tavla hang en lapp.

Skrevet med tykk tusj.

“Påsken er ikke som dere tror.
Start der stien ikke er en sti.”

– Den hang ikke der i går, sa Isak.

– Har du vist den til noen? spurte jeg.

– Lilly.

Som på bestilling kom Lilly gående bortover stien. Hun hadde den konsentrerte rynken i panna som betyr at hjernen arbeider.

Hun leste lappen én gang.

Så smilte hun.

– Men det er jo oss, sa hun.

– Hva mener du? spurte Isak.

– Turstien, sa Lilly. – Det er jo ikke en sti. Det er en gate.

Jeg måtte innrømme at hun hadde et poeng.

Turstien er mange ting.
En sti er det i hvert fall ikke. Det er her jeg møter folk som søstrene Larsen – og oppdager at nabolag ofte skjuler mer enn de først viser.

Vi gikk bort til Rådehuset. Der bor vaktmesteren i andre etasje – en student som får billig husleie mot å holde litt orden rundt huset og sørge for at lyset virker når quizkveldene begynner.

Han åpnet døra før vi rakk å banke.

– Dere har sett lappen, sa han.

Det var mer et utsagn enn et spørsmål.

– Vet du hvem som hengte den opp? spurte jeg.

Han ristet på hodet.

– Ikke helt. Men jeg fant denne i går kveld.

Han rakte oss et ark.

På det sto det:

“Første spørsmål:
Hva finner man når tre nysgjerrige mennesker ser litt nærmere etter?”

Lilly så opp.

– Quiz, sa hun.

Selvfølgelig.

Quizlaget i Turstien har en egen evne til å gjøre ting litt mer kompliserte enn nødvendig.

Vi gikk inn i Rådehuset. På bordet i hjørnet lå quizpermen, den samme som brukes hver gang folk samler seg for å diskutere alt fra gamle filmer til norske fjelltopper.

Mellom to ark lå en ny lapp.

“Påskesaken i Turstien har begynt.”

Da vi kom ut igjen, sto flere naboer ved oppslagstavla. Lappen hadde allerede begynt å gjøre jobben sin.

Folk diskuterte.

Gjettet.

Undret seg.

Før vi gikk hver til vårt, tok Lilly et skritt tilbake og så på tavla igjen.

– Folk snakker sammen her hos oss, sa hun.

Jeg måtte innrømme at hun hadde et poeng.

Noen ganger trengs det ikke mer enn en liten lapp for å få et helt nabolag til å stoppe opp.

Isak og Lilly gikk nedover veien igjen.

Jeg ble stående et øyeblikk ved oppslagstavla.

Påsken hadde så vidt begynt.

Og i Turstien er det sjelden stille særlig lenge.

Noen ganger er Turstien stille. Andre ganger skjer det små ting som setter hele gata i bevegelse.