Turstien 2 - June møter søstrene Larsen

«Jeg samler ikke. Jeg katalogiserer.» – Embla, i et hav av bokser.

Jeg skulle bare ha en kniv

En helt vanlig brødkniv, etter at den forrige på uforklarlig vis hadde forsvunnet under et bakeforsøk som endte i dramatisk sukkerbrann. Jeg vil så gjerne være en sånn som baker – virkelig. Men det blir aldri helt... vellykket. Brød, boller og bunner har en tendens til å slå seg vrange når jeg setter i gang. Og denne gangen tok altså kniven kvelden. Jeg tenkte at bruktbutikken kanskje hadde en med godt skaft og historie. Det pleier å være mer sjel i knivene der. Mer mystikk. Mer rust, riktignok, men det får man ta med på kjøpet.

Stengt for telling

Jeg så skiltet på døren: "Stengt for telling." Det betyr som regel at man ikke skal gå inn. Likevel gjorde jeg det. Jeg har en tendens til å overse advarsler når nysgjerrigheten kiler. Og dessuten – telling. Jeg visste ikke da at jeg skulle møte to kvinner som, på hver sin måte, også hadde brutt seg inn. Den ene for å telle, den andre for å finne. Kanskje er det sånn vi møtes, vi som leter etter noe vi ikke helt kan forklare. Noen dører åpnes ikke av seg selv – man må dytte litt.

Søstrene

Inne i butikken var det som å tre inn i et stillestående ekko. Støvet hadde et eget språk. Hyllene mumlet. Og midt mellom et stativ med blazere fra forrige årtusen og en kasse med ukjente ladere, sto de. To kvinner. Søstre, skulle det vise seg, selv om det ikke var lett å se ved første blikk. Den ene var stram som en nypresset linbukse, den andre hadde på seg en blanding av ull, blomstrete visjoner og noe som minnet om en pose med ideer hun ikke helt hadde rukket å pakke ut ennå.

– Du kan ikke samle på alt, Embla Larsen, sa den stramme.

– Jeg samler ikke, jeg katalogiserer, svarte den andre og strakte seg etter en metallboks med falmet etikett.

Embla Larsen, tenkte jeg. Navnet festet seg umiddelbart. Kanskje fordi det hørtes ut som... emballasjen. Det kunne ikke være tilfeldig.

Jeg ble stående, blendet av intensiteten mellom dem. Som om det sto om mer enn bare en boks. Eller i alle fall om retten til å fylle – eller rydde – en kjellerbod eller to.

– Unnskyld, sa jeg, mer til boksen enn til dem. – Jeg bare ser. Etter en kniv.

Den stramme vendte blikket mot meg med et nikk som kunne vært godkjent av Mattilsynet.

– Kniver er i kassen bak deg, sa hun. – Men den boksen der, den... den tilhører egentlig Turstien.

– Turstien? spurte jeg.

De så på hverandre. Og da visste jeg det. Jeg hadde nok en gang snublet over noe.

Turstien kaller

Turstien. Jeg har skrevet om gaten før, i forrige innlegg. Det er noe med navnet som gir meg gåsehud og forventninger. Som om hele området bærer på noe usagt. Og nå nevnte de det igjen. Ikke som en adresse, men som et sted med tilhørighet. Som om boksen og huset og disse to kvinnene var vevd inn i noe jeg ennå ikke helt forstår.

– Du får unnskylde søsteren min, sa Embla plutselig og så bort på den stramme. – Hun heter Sonja. Med utropstegn.

– Sonja! rettet hun. – Det står så i folkeregisteret. Ikke tull med det.

Og det gjorde jeg ikke. For noen mennesker har utropstegn innebygd. De bare er sånn.
Kanskje er det akkurat derfor jeg noterer det. Sonja! med utropstegn. Det kan si mye om et menneske.

Jeg har ikke funnet brødkniven ennå. Men jeg har møtt Embla og Sonja! Larsen.

Noe som kommer til å folde seg ut. Bit for bit. Eske for eske.

Notat – 19:47 samme kveld

Er det en historie her?
Embla Larsen (navnet, og kanskje kvinnen) fortjener mer oppmerksomhet. Hun så på boksen som om den kunne åpne noe mer enn minner – kanskje til og med dører. Sonja! derimot… hun snakker i direktiver, ikke spørsmål. Det er noe her. Noe mellom dem. Og mellom dem og Turstien.
*Mulig oppfølging: se nærmere på søstrene. Hva har de egentlig sammen – annet enn en adresse? Hvordan har to mennesker som virker som hverandres motsetning blitt værende så tett? Det må være en grunn. Eller flere. Kanskje det er det jeg må finne ut først. Er de der for å rydde eller holde fast? Snakk med innehaveren, diskret. Kanskje han vet mer enn han sier. Kanskje noen har forsøkt å rydde bort det som burde blitt stående.

Vil du dele noe?

Hva tror du? Kjenner du noen som samler på bokser – eller kanskje på historier?
Har du møtt søsken som lever helt ulikt, men likevel hører sammen?

Legg gjerne igjen en kommentar under innlegget – jeg samler, jeg også.
På små tegn. Og kanskje på deg.

Forfatterens fotnote:

Turstien er ikke bare et sted i teksten. Det er et sted jeg håper kan bli stående – en liten verden der ulike typer godt voksne mennesker får vise hvem de er, på godt og rart. Kanskje kjenner du igjen noen. Kanskje deg selv. Dette er bare begynnelsen.