Mens verden bråker
Små øyeblikk av menneskelig kontakt. Kanskje er det her verden holdes oppe
Det er vanskelig å følge med på verden for tiden uten å kjenne uro.
Kriger. Konflikter. Nakne maktspill.
Gamle menn som sitter rundt bord og bestemmer over kart vi andre må leve på.
Jeg vet ikke med deg, men av og til kan det føles som om verden er blitt veldig stor.
Og at vi, her vi sitter, er blitt veldig små.
Vi følger med. Leser. Hører nyheter. Prøver å forstå.
Men det meste ligger langt utenfor det vi kan gjøre noe med.
Og likevel.
Midt i alt dette finnes det et annet nivå.
Et nivå som ikke styres av statsledere eller generaler.
Det menneskelige.
Her, på dette nivået, har vi fortsatt makt.
Vi kan se hverandre.
Vi kan lytte.
Vi kan gi noen plass til å skinne litt.
Vi kan være vennlige, selv på en vanlig dag.
Det kan virke smått.
Men det er ikke smått.
Det er slik verden holdes oppe.
For mens det stormer der ute, lever livet her inne – mellom mennesker.
I et smil.
I en samtale.
I et menneske som faktisk tar seg tid til å høre etter.
Jeg prøver å følge med på verden.
Men jeg prøver også å leve på menneskelig nivå.
Der vi fortsatt kan gjøre en forskjell.
