Stillhet i Turstien

Kong Sigurdsson av Turstien

Det er rart, dette med nabolag. Hvordan de kan virke så levende én uke – og nesten uvirkelige den neste.

Turstien var nesten lydløs da jeg ruslet hjemover i dag, med fjæraglass i lommen og sand i skoene. Jeg hadde vært nede i fjæra, bare for å gå litt uten mål. Plukke noe gammelt. Tenke noen tanker. Puste.

Et vindu sto åpent i andre etasje på nummer 16, og idet jeg nærmet meg, smalt det i noe som falt. Jeg skvatt, selvfølgelig – for selv når man tror man går alene, gjør man jo aldri helt det i et nabolag. På bakken lå en blomsterpotte, knust. Jord utover. En flik av grønn stilk stakk seg frem, som om den så etter hjelp.

– Åh. Ja, der har du Sigurdsson, sa en stemme bak meg.

Jeg snudde meg. Rundturid. Tre vannkanner i hendene og en nøkkelknippe i bånd rundt halsen, tydelig ute på oppdrag.

– Den katten er ikke bare gammel. Han er infam. Det er Trude Ellereis katt. Jeg passer ham. Og plantene. Og posten. Og vinduet der oppe står oppe fordi han liker å sitte i karmen og dømme folk som går forbi.

Hun så opp, og jeg gjorde det samme. Der satt han. Sigurdsson. Halvt løve, halvt løgn. Med blikket til en som vet hvor du bor og har tenkt å gjøre noe med det.

– Han velta en blomsterpotte i går også, sa Rundturid. – Jeg må tømme den vinduskarmen der, dette går ikke!

Vi ble stående en stund og se på hver vår del av verden – jeg på restene av terrakotta og jord, hun på resten av dagens rute med nabohjelp.

– Jeg liker når det er sånn her, sa hun etter hvert. – Når alle er borte, og bare det nødvendige er igjen. Det er som om gata får være seg selv litt. - Selv reiser jeg aldri bort om sommeren.

Jeg nikket. Det var noe i det.

Sigurdsson stirret fortsatt på oss fra vinduskarmen, han tar avstand fra hele blomsterpottefadesen, den er vår skyld. Turstien går saktere nå. Som om asfalten er blitt mykere, lydene mildere. Jeg tror gata sover med ett øye åpent.