Tanker i en urolig tid

Når ordene bare må ut!

Når vi må klare oss selv

En kveld om beredskap ble både mer urolig – og mer rolig – enn jeg hadde sett for meg.

I går kveld satt vi og snakket om noe vi helst ikke vil snakke om.

Hva gjør vi hvis noe skjer?

Ikke «hvis verden går under».

Men hvis strømmen blir borte.

Hvis vannet ikke kommer.

Hvis telefonen er stille.

Hvis vi faktisk må klare oss selv.

Det var en fin kveld på Inspira.

Varm. God. Klok.

Og samtidig litt skremmende.

For det ble sagt – helt rolig, uten dramatikk – at hvis noe skjer, så kommer ikke hjelpen først til oss.

Den går til de som trenger den mest.

Syke. Eldre. Sårbare.

Vi andre?

Vi må klare oss selv.

Det er en setning det tar litt tid å ta inn.

Og samtidig –

er det kanskje også en setning som gir oss noe tilbake.

Et ansvar.

Og merkelig nok – en slags ro.

Vi snakket om det helt konkrete.

Om vann.

Alltid vann.

Om å ha mat som holder.

Nøtter. Barer. Hermetikk.

Om å gå kledd etter været – også på en helt vanlig dag.

For været bryr seg ikke om hva slags planer du hadde.

Vi snakket om å vite hvor man kan søke ly.

Hvor det finnes vann i nærheten.

Hva man faktisk gjør hvis noe skjer – ikke bare hva man tenker.

For det er forskjell på de to.

Vi snakket om beredskapslager.

Og om noe som kanskje er enda vanskeligere:

Å dele.

Hva gjør du hvis du har litt – men ikke mye?

Hvis du har nok til dine egne, men noen banker på døra?

Det finnes ikke enkle svar på det.

Men det var godt å høre det bli sagt høyt.

Vi snakket også om noe jeg ikke har tenkt så mye på før:

Salt og sukker.

Ikke til kaffen.

Men for å kunne ta vare på maten i fryseren hvis strømmen blir borte.

Sånne ting.

Så enkelt.

Så viktig.

Og nesten glemt.

Og så kom vi inn på det som kanskje traff meg mest:

Kunnskapen vi har mistet.

Å sanke.

Å ta vare på mat.

Å vite hva som vokser hvor – og når.

Det var en tid hvor dette ikke var «interesse».

Det var livskunnskap.

Nå må vi kanskje begynne å lære det igjen.

Vi snakket om å dyrke.

I hagen.

På hytta.

I små parseller.

Ikke for å bli selvforsynt i morgen.

Men for å vite at det går an.

Og midt i alt dette:

Frivilligheten.

At det er vi som er beredskapen.

Vi som bor i gatene, i blokkene, i nabolagene.

Hvem har ved?

Hvem har utstyr?

Hvem har kunnskap?

Og kanskje viktigst:

Hvem ser hverandre?

Jeg gikk hjem med mange tanker.

Ikke med frykt.

Men med en følelse av at vi kanskje har levd litt for lenge som om alt alltid ordner seg.

Kanskje beredskap ikke handler om å være redd.

Kanskje det handler om å være litt mer forberedt.

Og litt mer bevisst på at livet –

det er vi som bærer, sammen.