Når skrittene leder deg videre – hvorfor vi elsker å gå tur

Dette er et eksempel på en livsstilsartikkel skrevet av meg. Jeg skriver artikler for magasiner, nettsteder og bedrifter – ta kontakt dersom du ønsker en skreddersydd tekst til din publikasjon.

Nordmenn er et folk som går. Vi går i fjellet, vi går i bygatene, vi går i snø og vi går i regn. Noen går tur for mosjonen. Noen for tankene. Noen for begge deler. Men hva er det egentlig som gjør at vi elsker å gå?

Tankene som løsner i takt med skrittene

Jeg tror på opplevelsen av at livet går fremover når jeg beveger meg fremover. Noen ganger kjennes det ut som om tanker løsner i takt med stegene, at noe i meg også får gå, får finne sin vei videre. Kanskje er det derfor så mange av oss tyr til gåturen når vi trenger å rydde i tankene.

Jeg går ofte tur med mannen min. Noen ganger med venninner. Og like gjerne alene. Det siste har jeg ingenting imot – da får jeg bestemme alt selv. Tempoet. Retningen. Om jeg skal gå en ny vei eller en gammel. Lydbok eller podcast blir ofte med i ørene, men alltid har jeg mobilen – for å telle skritt og fange øyeblikk med kameraet. Skrittene må telles, selvfølgelig. Litt moro må man ha.

Den norske folkesjela i bevegelse

Turer i naturen har vært en del av norsk kultur i generasjoner. Visste du at Norge er et av de landene i verden hvor folk går mest tur? Ifølge forskning fra Norsk Friluftsliv sier åtte av ti nordmenn at de går tur minst én gang i uka. Vi går ikke bare fordi vi må – vi går fordi vi vil.

For mange handler turen om en pause. En mulighet til å være i bevegelse uten krav. Det er ingen agenda, ingen mål, annet enn å gå. Jeg liker best å gå uten snø. Liker opplevelsen av å gå i en rundløype, i stedet for frem og tilbake. Liker å gi meg hen til innskytelsen, til plutselig å være i en gate jeg aldri har gått før, et område jeg ikke visste fantes. Det er noe med den friheten, med tilfeldighetene i det hele.

Hva gjør gåturer med oss?

Ifølge professor i folkehelse, Dr. Lars Johansen, er gåturer en av de mest undervurderte formene for bevegelse. «Å gå tur er den enkleste og mest effektive måten å holde seg aktiv på. Forskning viser at selv korte turer daglig gir store helsemessige fordeler, både fysisk og mentalt.» Studier viser at gåing reduserer stress, bedrer hukommelsen og kan gi økt kreativitet. Hjernen får ro til å koble sammen tanker på en annen måte enn når vi sitter stille. Kanskje er det derfor forfattere, filosofer og store tenkere ofte har vært kjent for sine gåturer. Steve Jobs var kjent for å ta viktige møter til fots, mens den danske filosofen Søren Kierkegaard mente at "å miste en time i gåing var å miste seg selv".

Turkulturen – en klisjé eller en nødvendighet?

Turentusiast og hverdagsmosjonist Ingrid Olsen, som går en times tur hver dag, sier: «For meg er det ikke turen som er viktigst, men det jeg opplever underveis. Jeg møter folk, ser årstidene skifte og lar tankene vandre. Det gir meg en følelse av frihet.»

Det er lett å tenke at "alle går tur" har blitt en klisjé. Men kanskje er det heller en sannhet vi ikke kan ignorere. Frisk luft, bevegelse, lange tanker, nye syn og tilfeldige menneskemøter – det er en grunn til at så mange av oss fortsatt snører på oss skoene og går ut.

For meg handler det om frihet. Mine gåturer har ikke endret seg gjennom årene. Jeg går fortsatt med mange sanser åpne, med målet om til slutt å komme hjem igjen. Jeg går ikke hver dag, ikke hver uke heller, men jeg elsker det når jeg først er i gang. Kjærligheten til turen forsvinner aldri, bare rytmen varierer.

Kanskje er det nettopp det som gjør gåturen tidløs – at den tilpasser seg livet, ikke omvendt.

Einar, presten som aldri kaster noe

Vi møtes på en kafé i Tromsø, en av de med litt slitte trestoler og et mildt kaos av mennesker som kommer og går. Kaffekverna durer i bakgrunnen, og døren smeller i med jevne mellomrom. Einar sitter allerede der når jeg kommer, en kopp svart kaffe foran seg. Han ser opp, nikker kort, og smiler.

"Alle mennesker er så mye mer enn det du ser," sier han, før jeg rekker å si hei. Jeg skjønner raskt at dette er en mann som ikke venter på de rette spørsmålene. Han har allerede svarene klare, pakket inn i ro og en rungende latter som brer seg utover lokalet som en bølge.

Einar, 74 år, var prest i over førti år før han pensjonerte seg. Nå bruker han dagene som frivillig i Kirkens Bymisjon, og på å sørge for at verken mennesker eller ressurser går til spille. Han og kona kjøper slakt og bruker hele dyret. De plukker bær og sopp, lager syltetøy, tørker urter og koker kraft. Ingenting skal gå til spille. Jeg får en snikende følelse av at dette er en levemåte som stikker dypere enn bare mat.

Midt i en setning blir han avbrutt av en eldre dame som legger en hånd på skulderen hans.

"Einar, du må jo hilse!"

Han reiser seg halvveis, ler og klemmer henne. Hun blir stående et øyeblikk, snakker varmt om et barnebarn og en høstgryte før hun haster videre ut i vinterkulden. Einar setter seg tilbake, tar en rolig slurk av kaffen.

"Sånn er det. Man kjenner folk, og folk kjenner deg. Og det er fint, det."

Jeg spør hvordan han ser på troen sin i dag, sammenlignet med da han sto på prekestolen. Han lener seg tilbake, lar blikket gli ut av vinduet.

"Før var jeg veldig sikker. I dag er jeg mer undrende. Mer opptatt av spørsmålene enn av svarene. Det er nok derfor jeg trives med dette arbeidet i bymisjonen. Mennesker som sliter, de trenger ikke ferdige svar. De trenger noen som orker å være der i usikkerheten sammen med dem."

Jeg ser på hendene hans, grove, men rolige. En mann som har holdt Bibelen i den ene hånda og et fiskeskinn i den andre. En som har trøstet, velsignet og skåret kjøtt fra bein.

"Det handler om respekt, for mennesker og for det vi har rundt oss. Når jeg skjærer opp et dyr, tenker jeg alltid på at det har levd. At jeg må ta godt vare på det. Samme med mennesker. Ingen skal kastes bort. Ingen er verdiløse."

En ung mann i en altfor stor parkas går forbi, nikker til ham. "Presten!" sier han, og Einar ler, rister på hodet.

"Jeg er ikke prest lenger, vet du."

"Joda," sier gutten og forsvinner ut døren.

Einar tar en ny slurk av kaffen, smiler og ser på meg med de kloke øynene sine.

"Ja, kanskje jeg er det likevel."

Smaken av en oppvekst – hvorfor barndommens mat alltid blir med oss

Dette er et eksempel på en mat- og kulturartikkel skrevet av meg. Jeg skriver artikler for magasiner, nettsteder og bedrifter – ta kontakt dersom du ønsker en skreddersydd tekst til din publikasjon.

Noen smaker slipper aldri taket. De er ikke bare mat – de er minner, ritualer, en del av hvem vi er. Enkelte dufter kan kaste oss rett tilbake til barndommen, til bestemors kjøkken, til søndagsmiddager og hverdagsgrøt. For meg er smaken av barndommen tett knyttet til kjøttsuppe, lapskaus, lammelår, fårikål – og ikke minst den faste tradisjonen med lørdagsgrøt i fjæra.

Lørdagsgrøten i fjæra

Hver lørdag pakket vi sekken og dro ned til fjæra. Med oss hadde vi grøt – varm, mettende, akkurat som hjemme, men med en ekstra smak av sjø og salt luft. Og selvfølgelig en salt "pinne" ved siden av – enten pølse grillet på bål eller spekemat. Den kombinasjonen har satt seg fast i meg. I dag kan jeg ikke spise grøt uten spekemat ved siden av. Det blir rett og slett feil.

Mattradisjoner fra kjøkkenet til storfamilien

Jeg var heldig. Jeg vokste opp med en mor som var husstellærer og en tante, Tante Marie, som var en formidabel kokke. Mat var en naturlig del av hverdagen, ikke bare som næring, men som en samlende kraft. Når Tante Marie laget mat, var det for hele storfamilien – store gryter med kraftige, ekte smaker. Sauser laget fra bunnen av, stekt sei med løk, hjemmelaget tomatsuppe (ikke Toro!), fiskegrateng slik den skulle lages. Alt laget med kjærlighet og en selvsagt trygghet på kjøkkenet.

Små, morsomme detaljer fra matbordet

Noen barndomsminner er søte, andre er direkte morsomme. Som at vi ungene fikk 25 øre for hver blomkålbit vi spiste i blomkålsuppen. Eller pannekaker med blåbær, som alltid var et høydepunkt. Kanskje var det ikke maten i seg selv, men ritualene rundt den som gjorde at den fikk så stor betydning. Lukten av langtidskokt kjøttsuppe, forventningen før middagen, lyden av kjeler som klirret på komfyren – det er dette som skaper matminner.

Hvorfor slipper ikke barndommens smaker taket?

Hva er det egentlig som gjør at visse smaker blir med oss gjennom livet? Handler det om trygghet? Vaner? At smaksløkene våre rett og slett programmeres av barndommen? Kanskje er det en kombinasjon av alt. Det vi spiste som barn, spiste vi igjen og igjen, til det satt i oss. Og i en verden hvor alt går fortere, hvor vi prøver nye ting hele tiden, er det kanskje ikke så rart at vi lengter tilbake til det som var kjent, godt og trygt.

For noen er smaken av barndommen brun lapskaus. For andre er det risengrynsgrøt med et smørøye i midten. Eller pannekaker med blåbær. Uansett hva det er – smaken av en oppvekst blir alltid med oss.

Dette er en kulturhistorisk artikkel som utforsker en tradisjon som en gang var en naturlig del av skolegården, men som i dag nesten er forsvunnet. Slike tekster gir liv til minner og historie – og kan tilpasses magasiner, aviser eller bedrifter som ønsker engasjerende fortellinger med en kulturell forankring.

Sanglekene som forsvant

Jeg husker skolegården på Gyllenborg barneskole, byens eldste skole. Uteområdet var grus, hardt og uforanderlig under føttene våre. Ingen lekeapparater, ingen gress, bare et stort leskur der vi kunne søke tilflukt hvis regnet kom. Men vi trengte ikke noe mer. Vi hadde hverandre – og vi hadde sanglekene.

Leken begynte av seg selv. Noen ganger satte de mest utadvendte i gang, andre ganger bare oppsto den, som en naturlov blant barn. En stemme hevet seg over skolegården, og plutselig dannet vi en ring, hånd i hånd. Slå på ring. Vi sang det samme verset, gjentok ordene igjen og igjen:

Slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil,
Slå på kjæresten din om du vil vil vil vil…

Vi dro ut ordene, lekte med rytmen, og plutselig – et slag på ryggen, en som måtte springe motsatt vei. Hjertet i halsen, latteren i luften. Tenk om jeg blir valgt! Noen ganger var det spennende, andre ganger nesten uutholdelig. Men vi var med. Alle var med. Jo større ringen var, jo bedre.

I dag ser jeg skolegården fra vinduet mitt. Barna leker fortsatt, men ringen er borte. Sanglekene er borte. Jeg ser dem på lekeapparatene, eller stående i små grupper, snakkende, tøysete. Leken har endret seg. Noe forsvant på veien.

Hva skjedde med sanglekene?

Sanglekene var en kollektiv lek, en uskreven kontrakt der ingen trengte utstyr, ingen ble utelatt, og alle visste reglene.De var tradisjonsbærere, overlevert fra år til år.

Men de stoppet med oss.

Kanskje var det skjermene som tok over. Kanskje var det at skolene fikk lekeapparater og fotballbaner som dro barna i andre retninger. Kanskje var det bare en naturlig utvikling. Vi sluttet jo også selv, en gang mellom barneskolen og ungdomsskolen. Leken ble liggende igjen, glemt i skolegårder som fortsatt bærer ekkoet av gamle stemmer.

Kan vi ta dem tilbake?

Det som fascinerer meg, er at sanglekene aldri trengte noen voksne. Ingen lærere som sa at "nå skal vi synge og leke". De bare var der. De oppsto.

Kanskje kan vi vekke dem til live igjen? Kanskje noen en dag stiller seg opp midt i skolegården, tar noen i hånden og begynner å synge. Kanskje en ny generasjon vil oppdage gleden i en stor, levende ring av barn som ler, løper – og håper på å bli valgt.