Midt i andres bucketlist

Storgata i vintermørket. Når ei reinsdyrpølse blir internasjonal attraksjon.

Jeg går gjennom Storgata og kjenner at jeg ikke lenger er hovedperson i egen by.

Det er en merkelig følelse.

Det kryr av turister nå om vinteren. De kommer i flokker, stopper midt i gata, løfter telefonene, peker, ler, fryser, beundrer. De går over veien som om trafikkregler er et forslag. De tar opp halve fortauet og hele kaféen. De står i kø utenfor Rakettkiosken i en liten evighet for å kjøpe reinsdyrpølse fordi det står øverst på lista over what to do in Tromsø.

Jeg går forbi og prøver å se det de ser.

Nordlysplakater. Snø. Mørke. En helt vanlig mandag.

Noen av dem er kledd som om de skal til Nordpolen. Spesielt de som kommer fra Asia. Hvitt fra topp til tå. Månesko. Store skinnluer. De ser ut som de er med i en arktisk motevisning. Jeg beundrer det. Det er bedre enn å fryse.

Samtidig merker jeg det. Tempoet. Køene. Prisene. Hotellene som nå er så dyre at familie og venner knapt har råd til å komme på besøk lenger. Byen min har blitt en destinasjon.

Jeg kan ikke si at jeg ikke forstår det.

Jeg vil selv gå meg vill i Venezia. Sette meg på en kafé i Barcelona. Stå med et kart i Edinburgh og late som jeg forstår historien bedre enn jeg gjør. Jeg vil være hun som stopper opp midt i gata og tar bilde av noe helt vanlig for dem som bor der.

Da må jeg vel tåle at noen gjør det samme her.

Jeg prøver å øve meg på det.

På å gå litt saktere.
På å se byen gjennom andres øyne.
På å være både lokal og vertskap.

Noen ganger lykkes jeg.
Andre ganger tenker jeg at det burde finnes et lite kurs i hvordan man går over gata i nordnorsk vinter.

Men mest av alt er jeg fascinert.

Tenk at min helt vanlige hverdag står på andres bucketlist.

Det er litt rart.
Og litt fint.

Jeg har god tid.

Er jeg alene om å tenke dette?