Velkommen til Turstien
Et eneste lite bevis på at noe nytt er på vei.
Noen steder finnes nesten ikke før du oppdager dem med åpne øyne.
Turstien er et slikt sted.
Dette er starten på en ny serie med små fortellinger her på bloggen – skrevet av mitt alter ego, June Vernov. June er nysgjerrig på alt som spirer under overflaten, alt som kanskje kan bli en historie. Hun ser det andre bare går forbi.
I Turstien møtes folk på rare måter. Noen ganger med et smil, andre ganger med en liten hemmelighet på lur. Kanskje oppdager du, som oss, at de største eventyrene ofte ligger like rundt hjørnet.
Følg med – June har allerede funnet det første sporet.
– Eirin Bjørnstad 🌿
———————————————————
En ny oppdagelse: Turstien
Det finnes steder du ikke egentlig planlegger å oppdage. De bare ligger der, midt i hverdagen, og venter på at du en dag skal gå forbi med åpne øyne.
Slik begynte mitt forhold til Turstien.
En snuplass, en oppslagstavle, noen tøffe hestehov som stakk hodet opp av våt jord – og en lapp. En lapp som fikk meg til å stoppe opp.
"Per ønsker å se folk igjen. Har du behov for en klipp, inviter til middag. Velkommen."
Ingen telefonnummer. Ingen forklaring. Bare noen få ord, skrevet med en sirlig, gammeldags håndskrift.
Jeg stod der og lurte, med vinden fra nord i nakken og lukten av barmark i nesen. Våren i Tromsø er som å delta i et lotteri hvor førstepremien er hestehov og lukten av jord – og trøstepremien er en omgang sludd og nordavind.
– "Du leser?" spurte en stemme ved siden av meg.
En raus og rund dame smilte lurt. På en eller annen måte virket det som hun visste hvem jeg var, uten at hun sa det rett ut. Det var nesten litt deilig. Ikke det vanlige nikket eller kommentaren om "hun der frilansjournalisten" eller "privatetterforskeren". Bare en naturlig, vennlig tilstedeværelse.
– "Jeg er Rundturid Parken," sa hun og rakte frem en hånd som like gjerne kunne vært en invitasjon til både kaffe, tur og en god prat.
Jeg likte henne umiddelbart.
Hun lente seg lett mot meg og sa i fortrolig tone: "Per Manent. Pensjonert-frisør. Når han føler for det, tilbyr han klipp mot en hyggelig middag. Bare vi i Turstien som forstår kodene på tavla, egentlig."
Jeg lo litt, mest for meg selv. Dette var akkurat den typen historie jeg elsker. En gate hvor klipp og middag går i byttehandel, hvor hver husvegg sannsynligvis skjuler en liten roman.
Mens jeg gikk videre mot turområdet mitt, skrev jeg små stikkord i hjertet mitt:
Snuplass. Fjære. Oppslagstavle. Folk som ser deg.
Én ting visste jeg sikkert: Turstien må jeg holde øye med.
Følg med. Dette var bare begynnelsen.
Vil du høre mer om hva som skjer i Turstien? Legg gjerne igjen en kommentar – eller bare bli med videre. Det er mye som spirer her nå.
– June Vernov 🔎
