Du vet aldri hvem du har foran deg

Den gode samtalen

Photo by Giulia Grani on Unsplash‍ ‍

Jeg har tenkt litt på dette med bøker i det siste.

Hvordan vi velger dem.
Eller kanskje oftere – hvordan vi velger dem bort.

En tittel.
En sjanger.
Et omslag.

Og så tenker vi ganske raskt:
Dette er ikke noe for meg.

Jeg gjør det selv. Hele tiden.

Jeg går forbi bøker jeg egentlig ikke vet noe om.
Bare fordi jeg tror jeg vet hva de inneholder.

Og så slo det meg en dag:

Kanskje gjør vi det samme med mennesker.

Vi møter noen.
Får et første inntrykk.
Plasserer dem litt raskt.

Tenker at vi har forstått hvem de er.

Og så går vi videre.

Ikke fordi vi vil noe vondt.
Men fordi vi er vant til å sortere.
Gjøre verden litt mer oversiktlig.

Men hva om vi tar feil?

Hva om det mennesket vi nesten gikk forbi,
egentlig hadde vært en av de vi kunne likt aller best?

Hva om det ligger historier der
vi aldri får høre,
fordi vi ikke stopper opp lenge nok?

Jeg har begynt å tenke at vi som er blitt litt voksne,
og kanskje litt tryggere,
har en mulighet her.

Vi kan være litt modige på en annen måte enn før.

Ikke ved å rope høyere.
Men ved å være litt mer åpne.

Stille ett spørsmål til.
Lytte litt lenger.
Gi et menneske litt mer tid.

Det er ikke alltid så mye som skal til.

Bare det å bli sett.
Bare det at noen faktisk er interessert.

Det kan få et menneske til å åpne seg litt.

Og plutselig sitter du der
i en samtale du ikke hadde planlagt,
med et menneske du ikke visste at du trengte.

Jeg tror verden er full av sånne møter.

Mennesker vi ikke har oppdaget ennå.
Historier vi ikke har hørt.
Vennskap som kunne blitt noe – hvis vi hadde gitt det litt mer tid.

Du vet aldri hvem du har foran deg.

Ikke før du tar deg tid til å finne det ut.