Desember er ikke for nybegynnere

Foto: Rachel Arlitt

Noen klager over mørket.
De har ikke sett solen på tre dager.

Jeg nikker høflig.
Vi gjør det her oppe. Nikker. Smiler litt. Lar folk snakke ferdig.

Her nord snakker vi ikke i dager.
Vi snakker i måneder. Blålys. Skumring. Mørke som legger seg i kroppen, ikke som en klage, men som en tilstand.

Vi vet hvor vi bor.

Det er ikke alltid vi orker å forklare det. Og det er helt greit.

I år har desember kommet i full fart. Jeg har hatt det så travelt at jeg ikke har fått tent adventslysene. Det var ikke et opprør. Ikke et statement. Bare livet som gikk forbi i full fart, med ytterjakke og varme sko.

Jeg nekter for øvrig å ta helt av med jul i november. Det er noe med rekkefølgen. Med å la ting få lov til å komme når de kommer. Inngangspartiet mitt er pyntet sånn passe. Litt jul må det være. Litt granbar. Litt lys. Nok til at det kjennes, men ikke så mye at det tar over.

Jeg har sluttet å pynte meg ferdig.
Alt er i utvikling.

Desember gjør noe med blikket. Man ser klarere hva man ikke rakk. Ikke fikk til. Det som ble liggende igjen i margen av året. Jeg registrerer. Tar det inn. Lar det være der uten å rette på det.

Det er også en øvelse.

Når jeg går gjennom Turstien nå, ser jeg det. De små tegnene på liv. Lys i vinduer. Litt skjeve stjerner. Kransene som kom opp i ujevn takt. Oppslagstavla er full – lapper, beskjeder, håndskrift, liv. Jo mer jeg blir kjent med dem, jo mer ser jeg det: Turstien er et lite samfunn i seg selv.

Jeg rekker ikke å gå i dybden nå. Det får bli senere. I januar, kanskje. Akkurat nå holder det å vite at de er der. At vi er her. At det går an å høre til, også når man ikke er helt ferdig.

Desember er ikke for nybegynnere.
Men vi vet hvor vi bor.
Og det holder.

God jul – fra meg til deg.